definisjon av fordelen ved tvilen
Dette uttrykket brukes både i hverdagsspråk og i juridisk sammenheng. I begge tilfeller uttrykker det en generell ide: at når du mistenker at noen kan oppføre seg feil, er det å foretrekke å ikke forhåndsdømme dem på forhånd.
Med andre ord gir vi noen fordelen av tvilen når vi ikke ønsker å tenke dårlig om dem på forhånd og bestemmer oss for å gi dem en tillitsmargin. Denne tilnærmingen uttrykker en etisk vurdering, siden det er urettferdig å fordømme andre basert på antagelser eller personlige fordommer.
Et eksempel som illustrerer i hvilken sammenheng dette uttrykket kan brukes
La oss forestille oss at vi får besøk av en nabo som vi knapt vet som ber oss om en liten sum penger for å ivareta en krise. I utgangspunktet kan vi tro at det er uklokt å låne ham pengene, siden vi bare kjenner ham av syne, og det er risikabelt å stole på noen som vi ikke har noe personlig forhold til.
Til tross for risikoen vi tar, bestemte vi oss for å låne deg pengene slik at du kan løse problemet ditt. Med denne måten å handle på, gir vi eller gir naboen fordelen av tvilen, siden de første mistankene mot ham ikke går imot ham. Vi har mistanker eller tvil om retur av pengene, men vi bestemmer oss for å stole på vedkommende.
Det er veldig sannsynlig at vår sjenerøse og tillitsfulle handling er basert på en universell moralsk vurdering: vi må handle med andre slik vi ønsker å bli handlet med oss.
Fra et juridisk synspunkt
Hvis en person blir prøvd for en forbrytelse, og det ikke er noen avgjørende bevis som knytter ham til den kriminelle handlingen, kan dommeren frikjenne ham for mangel på bevis. I dette tilfellet blir den påståtte lovbryteren frifunnet til fordel for tvilen. Dermed er det mulig at dommeren har den personlige overbevisningen om at et individ er skyldig, men hvis det ikke er noen endelige bevis som inkriminerer ham, er det nødvendig at han blir erklært frikjent. Derfor kan noen være den virkelige skyldige i en forbrytelse, men likevel bli frikjent.
Fordelen med tvilen er direkte knyttet til retten til å bli antatt uskyldig (den påståtte lovbryteren er uskyldig inntil den er bevist skyldig).
Det er verdt å huske at i strafferetten gjelder et annet prinsipp som er veldig likt det vi analyserte, også: i dubio pro reo (hvis det er tvil om en straffbar handling, må retten handle tiltalte og aldri mot ham).
Foto: Fotolia - tuk69tuk
