definisjon av sentralisme
Begrepet sentralisme betegner den doktrinen som fremmer sentraliseringen av funksjoner og krefter som et ledemotiv. I utgangspunktet består sentralisme av et system med statlig organisering der regjeringsbeslutninger er unike og kommer fra samme sentrum, det vil si uten å ta hensyn til når de bestemmer det samme, de forskjellige kulturer eller folk som påvirker.
De regionene, landene, samfunnene, territoriene der denne typen system er utviklet, når det gjelder politiske beslutninger, vil alltid bli tatt fra sentralregjeringen.
Selv om sentralisme har vært en regjeringsmodell som har observert en veldig lang tradisjon, både i land i Latin-Amerika og i noen europeiske land, som Frankrike, for øyeblikket og nesten siden begynnelsen av århundret, har systemet blitt sterkt mislikt og funnet nedgangen i flere latinamerikanske nasjoner, og kunne overleve nesten utelukkende i Frankrike.
Et av de grunnleggende kjennetegnene ved denne regjeringsformen er at sentralstyret påtar seg maktene før de fødererte statene og blant hovedårsakene til denne situasjonen kan telles følgende: Statenes behov for å tilby tjenester av alle slag til sine borgere, og at det er noe som økonomisk for føderale stater når det gjelder å måtte overholde dem og tilfredsstille dem enkelt på egenhånd. Behovet for investeringer som krever anskaffelse av et betydelig antall ressurser, økonomiske og menneskelige materialer, som i ethvert føderert territorium ville være praktisk talt umulig å skaffe uten først å kollapse. Og behovet for ja eller nei for å måtte gjøre sentral planlegging for å organisere mer sammenhengende og effektivt.
I mellomtiden kan man skille mellom to typer sentralisme. Ren sentralisme Det vil være den der utøvelsen av sentralorganets krefter utføres utelukkende og totalt. Og på den annen side, desentralisert sentralisme, som vil være den der alt er basert på avgjørelsen fra et administrativt organ eller en person.
En av de mest kjente former for sentralisme er den såkalte demokratiske sentralismen, som er modellen for organisering og funksjon observert av marxist-leninistiske organisasjoner og partier.. Kombinasjonen av sentralisme og demokrati forbedrer bevisst disiplin og frivillig ofring av frihet for å oppnå maksimal organisatorisk og administrativ effektivitet. I dette vil både beslutninger og diskusjoner flyte fra bunnen og omvendt.
